Samferdselssektoren vinner, kunne vi lese i avisene om forslaget til statsbudsjett for 2004. Regjeringspartiene gjorde det de kunne for å få oss til å tro at hele 12,7 mrd kroner til veisektoren, en økning på 600 mill. kroner, var en sterk satsing og et bevis på at de mente noe med at det skal satses på veisektoren. Med et etterslep på drift og vedlikehold på 11 milliarder kroner og 1,6 på investering i forhold til handlingsplanen er det vanskelig å se satsingen.
Ikke blir det noe særlig bedre etter alliansen med Arbeiderpartiet heller. Jo da, det ble 200 mill. kroner til. Og det er penger, mange penger. Men i denne sammenheng er det en dråpe i havet.
Trafikkulykkene koster samfunnet 24 milliarder kroner fikk vi referert på TV etter den tragiske ulykken i Brumunddal hvor 4 mennesker mistet livet. I den ulykken forsvant 100 av de 200 mill. som budsjettforliket ga. Og det bare fordi dette rike landet vårt ikke har råd til å bygge skikkelige fire felts veier slik at møteulykker unngås.
I forslaget til ny nasjonal transportplan hevdes det at ingen veiprosjekter er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Tenk det! Takket være en såkalt kalkulasjonsrente på 8 %, langt over det andre land opererer med, og som en eller annen smarting med sosialøkonomisk embetseksamen og forskerhjerne har kommet med, blir for eksempel den nye Svinesundbrua lønnsom for Sverige, men ikke for Norge. Slå den! Vi snakker om samme bru. Blir det lønnsomt i det øyeblikk vi kjører inn i Sverige? Hvem har mest nytte av brua? Jo, det er vi. Men den er ikke lønnsom for Norge. For Sverige derimot, er den lønnsom. Selv om nytten er mindre!
Nå er vi kjent med at heller ikke medlemmene av Samferdselskomiteen på Stortinget skjønner dette. Det er et sunnhetstegn. Kanskje det er håp likevel? Kanskje noen kunne tenke seg å la litt sunn fornuft og logikk overta styringen på bekostning av teoretiske samfunnsøkonomiske modeller som enkelte i et visst departement foretrekker?
Norge regnes som ett av verdens rikeste land. Et land som har god råd til å hjelpe andre nasjoner (og det er ikke ment ironisk, for det har vi). Men - det er et stort paradoks at vi er mer opptatt av rentenivå og prisstigning enn vi er av å fjerne helsekøer, skaffe oss skikkelige skoler og gode, trygge veier. Stortingsflertallet har ansvar både for de mangler som vi har, og konsekvensene av manglene. Stortingsflertallet har makt og mulighet for å gjøre noe med manglene. Men det ville være uansvarlig, heter det. Det er fristende å spørre: Er det et tegn på ansvar at man lar være å gjøre noe når man både vet om manglene og hvilke konsekvenser disse får? At mennesker blir drept? Sunt folkevett tilsier at ikke gjøre noe, er uansvarlig!
Norges Lastebileier- Forbund etterlyser samferdselspolitikere som vil kjempe for det landet vårt trenger, bedre veier. Vi etterlyser samferdselspolitikere som er lei av å være tapere år etter år. NLF etterlyser samferdselspolitikere som ikke bare har en verbalt uttrykt vilje, men som viser evne til å målbære veisektorens behov og evne til å kjempe for dem på alle nivåer i eget parti. Lokalt og sentralt etterlyser NLF politikere som innser og skjønner at dersom vi skal kunne øke verdiskapningen i fastlands- Norge, skal kunne opprettholde arbeidsplasser og bosetting over hele landet, så må bevilgende myndigheter være villige til å satse.
Nå forfaller Norge. Landet forfalt også under krigen. Etter den hadde man lite penger, men vilje og evne til å bygge landet opp igjen. NLF etterlyser politikere som er villig til å gå i bresjen for en satsing som kan gi oss sikrere veier som reduserer ulykkestallene. Veier med bedre fremkommelighet. Veier som bedrer næringslivets konkurranseevne. NLF etterlyser samferdselspolitikere som mener alvor med 0-visjonen.
Vi etterlyser slike politikere. Hvor er dere?
Oslo, 5. desember 2003.
Adm. direktør Gunnar Apeland
Norges Lastebileier-Forbund