Bedre veier NÅ! smal sving E39 Smal sving E6 Korgfjellet
A k t u e l l   k o m m e n t a r

Husmannsånden i norsk vegpolitikk

På riksveg 9 i Setesdalen opplever kjørende det typiske stilbruddet i vegstandard som preger de aller fleste norske riksveger. Selv etter nærmere 50 år med utbedringer veksler fremdeles vegen fra fullgod til elendig standard. Vegen har fått stamvegstatus og bompengefinansiering. Det skulle tilsi økte bevilgninger. I år er det derimot kun bevilget midler til utbedringer av en 1,6 km lang strekning ved Bykle. Fremdeles gjenstår det 70 km med smal veg. Disse skal etter planen være utbedret innen 2015. Den planen kan fort ryke dersom bevilgningene kun utgjør 1,6 km pr år.

I en nylig utkommet bok, "Norsk vegpolitikk etter 1960 - Stykkevis og delt" av Sverre Knutsen og Knut Boge, har medias omtale av boken fokusert på prioritering av veger i distriktene kontra sentrale strøk. Boken opp et mye mer grunnleggende problem knyttet til manglende utbygging av sammenhengende stamveger som i sum er knyttet til generell norsk politikk og økonomisk styring.

Norge er i dag det eneste vestlige land som ikke har et moderne vegnett. Hele 25 768 km (95 pst) av vårt riksvegnett i Norge holder ikke Statens Vegvesens normaler for såkalt fullgod standard. Av riksvegnettet er 8 875 km stamveger mellom de største byene. Hele 4 970 km (56 pst) av stamvegnettet er i en så elendig forfatning at de ikke engang tilfredsstiller minstekravene til en Europavei. Kun 213 km (0,8 pst) av stamvegnettet er videre utbygd som 4-felts motorveg mens i Sverige er andelen nærmere 1 600 km (6 pst).

Mange mener Vestlandet har fått mer enn sin kvote av vegmidlene. Allikevel er det et faktum at fremdeles er 55 pst av riksvegene i Hordaland så smale at de ikke har gul midtstripe. Enkelte deler av viktige regionale riksveger i fylket, som riksveg 7, 13, 48 og 49 er så smale at to vogntog har problemer med å passere. På riksveg 13 mot Røldal er de to siste milene uforandret siden veien ble bygd i 1890. Hordaland er et av de største eksportfylkene i landet og utvikling av næringslivet er avhengig av et effektivt vegnett.

Over 8 pst av alle kostnader til norske bedrifter skyldes transport i et langstrakt land med dårlige kommunikasjonsforhold. Dette utgjør flere titalls milliarder hvert år. Dårlige norske veger har også betydelige ekstra miljø utslipp da høyde variasjoner og svingete veger gir store variasjoner i kjørehastighet som igjen gir økt diesel- og bensinforbruk og øker dekkslitasjen..

En langsiktig økonomisk vekst med et perspektiv på 50 til 100 år betinger utbygging av offentlig infrastruktur. Investeringer i infrastruktur som veger skaper verdier som i prinsippet er evigvarende. Går vi en generasjon frem i tid vil slike investeringer være noe av det mest lønnsomme vi kan foreta oss her på berget.

Boken "Stykkevis og delt" spør hvorfor Norge er det eneste vestlige land som ikke har bygd opp en moderne infrastruktur i form av et helhetlig og landsdekkende moderne vegnett? Hvorfor har Norge det desidert dårligste stamvegnettet i Europa og hvorfor har ikke Norge et motorvegnett mellom de største byene?

Er det fordi vi har hatt råd til å la vær? Norge bruker kun 0,4 pst av brutto nasjonal produktet (BNP) til veginvesteringer. I et tynt befolket land med lange avstander er dette altfor lavt. Norsk samferdselspolitikk har i stor grad vært styrt av Finansdepartementet. Kortsiktig økonomisk politikk preget av redsel for overoppheting av økonomien grunnet store oljeinvesteringer har vært toneangivende. Distriktsvennlige samferdselspolitikere har videre fordelt de knappe midlene jevnt utover det ganske land. Det blir ikke mye helhetlig politikk ut av det.

Ser vi det fra et mer filosofisk ståsted er det nok arven fra den norske husmannsånden som er svaret på spørsmålene. Mens andre land tenkte stort og planla for fremtiden er det nøysomhet og dermed løsing av kortsiktige problemer som har preget norsk vegpolitikk. Det er dessverre en politikk i beste husmannsånd.

Knut Boge skriver det ganske treffende i sin artikkel "Et smalsporet vegnett" publisert i årbok for Norsk Vegmuseum 2004; "Bygging av veger til det som i Norsk Vegplan ble betegnet som "brukbar standard" fremfor såkalt "fullgod standard" fikk betydelige langsiktige konsekvenser. Store deler av sekundærvegnettet på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980 tallet hadde klare likhetstrekk med 1800-tallets smalsporede jernbaner. Flere av de smalsporede jernbanene måtte bygges på nytt på begynnelsen av 1900-tallet, da de ikke holdt mål verken med hensyn til bæreevne eller kjørehastigheter. Det samme gjaldt deler av sekundærvegnettet som ble bygd eller oppgradert i løpet av 60- og 70 tallet."

Knut Boge skriver videre " Allerede på 1800-tallet etablerte våre naboland en tradisjon for de store grepene gjennom toppstyrt utbygging av infrastrukturer som binder landene sammen. I Norge har infrastrukturutbyggingen siden 1800-tallet i stor grad vært styrt av lokale og regionale behov, og infrastrukturutbyggingen har som regel vært initiert lokalt eller regionalt."

Etter Boge sine treffende karakteristikker av smalsporede veger slår det meg her at det også gjelder bygging av stamveger på 90-tallet. De fleste bompengefinansierte veganlegg er lokalt initiert. Det lokale initiativet har oppstått som følge av manglende nasjonal vegsatsing. Dette har igjen medført at vi har et lappeteppe av vegstrekninger som hele tiden veksler fra fullgod standard til elendig standard. Igjen et resultat av norsk husmannsånd.

Så har vi den store utbyggingen av E-6 i Østfold på 90 tallet samt utbyggingen av E-18 Rona - Dyreparken i Kristiansand fra 1998 til 2001 som typiske eksempler på stamvegstrekninger som i våre dager nå må bygges om til 4-felts veger med midtrabatt. Hvorfor ble de ikke bygd som 4 felts veger i utgangspunktet? Vi har tydeligvis ikke lært. Tilsvarende debatter har vi nå der bl.a. partiet SV og enkelte miljø organisasjonene ønsker fortsatt utbygging av stamvegnettet som 2/3 felts veger med midtrabatt i stedet for 4 felts veger med midtrabatt. Å bygge 2/3 felts veger er en svært kortsiktig politikk preget av god norsk husmannsånd. "Å spare seg til fant" kalles det.

Motstand mot selv en minimal motorvegutbygging i Norge er i bunn og grunn ut i fra tankegangen om at vi kan ikke tillate 4-felts veger for da kommer folk og varer fortere frem. Det vil medføre at folk vil benytte mer bil som utkonkurrerer kollektiv transport og samtidig er skadelig for miljøet. Dette er også i god norsk husmannsånd.

Nå viser det seg at utbygging at et godt ekspressbusstilbud i Østfold samtidig med utbygging av 4-felts motorveg ikke gir økt biltrafikk på E-6. Derimot gir det en kraftig økning i kollektivtrafikken. Samtidig har den nye 4-felts vegen gitt atskillig bedre fremkomlighet gjennom reduksjon i bilkøene og med midtrabatter i tillegg vil vegen spare mange menneskeliv i årene som kommer. Nærings- og befolkningsutviklingen i Østfold vil også få et økonomisk løft som følge av motorvegsatsingen. I USA har de beregnet at for hver dollar som investeres i motorveger får de 6 dollar tilbake. Så utbyggingen i Østfold vil vi alle tjene på. Selv husmennene blant oss.



© Gunnar S. Mikkelsen (2008)