Handlingsregelen - regel uten unntak?

Presset på norsk økonomi er de siste årene forsøkt dempet ved å sette et inflasjonsmål på 2,5 prosent. Det gir en grense på hvor mye oljepenger det offentlige kan bruke - en såkalt regel for handling. I tillegg til det generelle inflasjonsmålet har det vært en målsetting å spesielt bremse kostnadsveksten i eksportindustrien. Den bestemmes av flere faktorer, som nivået på renter, valuta, lønninger og innkjøpte varer og tjenester.

Gjennom EØS-avtalen er Norge med på å finansiere en 680 km lang motorvei som går fra østkysten av Hellas til grensen mot Tyrkia. EGNATIA ODOS motorveien er i dag Europas største samferdselsprosjekt der 8 000 personer er engasjert i utbyggingen og EU bidrar med 3,8 milliarder Euro. Rart Hellas tillatter et slikt prosjekt? Tenker de ikke på innenlands inflasjon? Har de ikke hørt om handlingsregelen?

Handlingsregelen kom som et resultat av et voldsomt press fra alle kanter for å bygge ut ulike typer offentlige tjenester finansiert av oljepenger. Men selv om regelen demper generell offentlig etterspørsel har den allikevel ikke klart å dempe veksten på alle områder. Innen sentrale områder som utdanning, helse, justis etc. har det vært en kraftig realvekst de siste årene, en realvekst som er begrunnet av omfattende offentlige reformer. Veksten har bl.a. vært finansiert ved å kutte på andre budsjettområder som samferdselsbudsjettet.

I 1988 var samferdselsbudsjettet på 19,9 milliarder av et samlet statsbudsjett på 247,4 milliarder, en andel på 8,2 pst. I 2005 er det på 20,8 milliarder av et samlet budsjett på 655 milliarder, en andel på 3,2 pst. Hadde vi opprettholdt 88 - nivået i 2005 skulle budsjettet ha vært på 46,6 milliarder. Dersom samferdsel hadde hatt en vekst på 20 pst fra 88 nivået, som ikke er uvanlig i andre departement, skulle budsjettforslaget for 2005 vært på 56 milliarder. Hvorfor har vi redusert ett av de få budsjettområdene som har en langsiktig lønnsomhet langt utover de fleste andre budsjettområdene?

Oljepenger som ikke brukes havner som kjent i oljefondet. Som alle andre fond er målet med oljefondet å få en høyest mulig avkastning. Primært på en kapital som er tiltenkt fremtidige generasjoner. Det betyr at oljefondet har et langsiktig mål langt utover de kortsiktige prioriteringer som ellers preger norsk økonomisk politikk.

Men hva da med avkastning i form av investeringer i infrastruktur? Hele 4 970 km (56 pst) av stamveinettet i Norge er i en så elendig forfatning at de ikke engang tilfredsstiller minstekravene til en Europavei. Kun 213 km (0,8 pst) av stamveinettet er videre utbygd som 4-felts motorvei mens i Sverige er andelen nærmere 1 600 km (6 pst).

Norge har, sammen med Albania og Moldova, det desidert dårligste veinettet i hele Europa. Veinettet har ingen sammenhengende standard men er et lappeteppe preget av initativ initiert lokalt eller regionalt. Det lokale initiativet, bl.a. alle bompengeprosjektene, har oppstått som følge av manglende nasjonal satsing. Er ikke det å prioritere investeringer i infrastruktur like lønnsomt for kommende generasjoner som sparing i oljefondet? Dersom et veiprosjekt har positiv avkastning, selv med nåværende høye kalkulasjonsrente, burde ikke da prosjektet vært satt i gang umiddelbart?

Det er her handlingsregelen kommer inn. Problemet med handlingsregelen er at det er en generell regel som gjelder for alle typer utgifter. Den skiller ikke mellom utgifter til driften av AS Norge og utgifter til investeringer som har et fremtidig avkastningspotensiale. Selv om mange opp gjennom årene har foreslått et slik skille er de møtt med motargumentet at det er vanskelig å skille de ulike typer utgifter i en overordnet regel. Å gi enkelte typer utgifter frikort uavhengig av resten vil føre helt galt av sted.

Men en ting er frikort. En annen ting er regelrett å kutte. Siden starten på olje-utbyggingene på 1970-tallet har norsk finanspolitikk vært opptatt av å bremse fastlandsinvesteringer i infrastruktur. Spesielt gjelder dette samferdselsområdet som utbygging av vei og jernbane. Dette for å hindre at de samlede investeringer gav overoppheting av økonomien. Samtidig har oljeinvesteringene årlige svingninger på mellom 50 til 90 milliarder uten at det har påvirket inflasjonen i særlig grad.

Finanspolitikken bør i mye større grad dreies over på bruk av penger som kan gi store fremtidige avkastninger selv om de på kort sikt kan gi press i økonomien. Det betyr kanalisering av mer midler til store investeringer i vei-, jernbane-, energi- og telenett. Bare på den måten kan høykostnadslandet Norge overleve på lang sikt. Det betyr videre å kutte midler til kortsiktig forbruk slik at handlingsregelen fortsatt er intakt. Det har de skjønt i Kuwait. Der foregår det for tiden omfattende infrastruktur utbygginger. Ved å ikke prioritere tilsvarende er Norge slett ikke på vei mot en Kuwait-økonomi. Norge er i stedet på vei mot en gedigen blå mandag i år 2020.

Leif Kåre Spartveit
Kristiansand