Hvor er visjonene?

Dagens kommentar i 'Vegen og vi' nr. 15 2003

Utenfra ser det innbydende ut, men inni er det trangt. Ristingen gjør det vanskelig å skrive disse ord.  Halvparten har ryggen til, mens resten har hodet i riktig retning. Ikke akkurat noe å trakte etter. Bare motoren brummer fornøyd. Togtur i nord er ikke for pyser. NSB har satt inn vognmateriell, i sør bedre kjent under navnet Agenda, selv om statsselskapet har gått bort fra merkenavnet. I Sør-Norge skulle denne togtypen betjene mellomdistansene.  Strekningen fra Trondheim til Bodø tar ti timer på skinner, men for sentralt plasserte ruteplanleggere er gjerne dette en mellomdistanse for folk nordfra.  Komforten om bord er grei en times tid, men så begynner rygg og andre lemmer å verke. Man kan mistenke noen for å tenke at de fortjener ikke bedre, der oppe under isbreene.  Visjonært er det ikke. Jernbanelegemet følger fremdeles samme linje som da den var ferdigstilt. Omtrent ikke en sving er rettet ut, og det er mange å ta av.

På norske veger omkommer årlig rundt 300 mennesker. Rundt 10 000 blir skadet i mer eller mindre alvorlig grad.  Tiltakene som settes inn er et alt for lite plaster på et alt for stort sår.

I Norge er det fire kategorier veg: Stamveg, øvrige riksveger, fylkesveger og kommunale veger. Selvsagt har vi også private veger, men der er trafikkgrunnlaget så lite at de ikke gir særlig utslag i statistikkene.

Akkurat som jernbanelinjene skal stamvegene være bærebjelker i samferdselen her i landet. Fisk fra nord og vest skal ut i Europa. Helst så fort at blodet i buken på laksen ikke har størknet før den ligger på kjøkkenbenken hos en familie i Holland. Jo ferskere fisk, jo bedre pris oppnår oppdretteren i Vestvågøy, Øygarden eller Dåfjord.

Hjemme i Myre i Vesterålen sitter en familie rundt kjøkkenbordet. Nitimen er akkurat ferdig denne torsdag morgen. Egentlig skulle far og mor vært på jobb ved fiskeforedlingsbedriften, men den gikk konkurs. I siste nyhetssending på radio har de akkurat hørt styreformannen i det gamle eierselskapet fortelle at deres gamle arbeidsplass skal selges bit for bit. Kreditorene skal ha sitt, mens familien må vurdere fremtiden.  Må de flytte fra Myre, hvor alle trives godt, eller blir det en løsning i siste time, slik at driften kan starte opp igjen.

I 2003 er det mye armod i verdens rikeste land.  Samferdsel, det gamle feltet hvor politikerne kjempet om plass, er ikke en gang hva det var. Bergensbanen kostet, da den ble bygget, et halvt statsbudsjett. Og det var i begynnelsen av forrige århundre. Lenge før det sorte gull ble oppdaget og ordet velferdsstat ble oppfunnet. Den gang var samferdsel nøkkelen til fremtid. Siden bilen ikke var allemannseie på den tid, var det jernbanen som skulle knytte landet sammen.

Tenk, de satset et halvt statsbudsjett på en strekning. Det var vågalt, kanskje overmodig, men en bevisst prioritering, en investering for fremtid og fremgang.

I dag er melodien en helt annen.  Overoppheting av norsk økonomi, sier økonomene. De ser så langt at de får øye på sine skotupper, men ikke mine.  Vi må tenke på de neste generasjoner, er mantraet vi stadig vekk blir minnet om. Akkurat det samme sa Christian Michelsen og de andre politikerne da Bergensbanens skulle bygges.

Når skal vår generasjon begynne å tenke på etterkommerne? Med dobbelsporet jernbane og veger med fire felt.  Til glede for alle som koser seg på den fire timer lange togturen fra Trondheim til Bodø, til alle de pårørende som ikke mister eller opplever at noen av sine kommer ut for en alvorlig trafikkulykke.  Og til alle familiene i nord som ordner en god fiskemiddag til hollenderne med forkjærlighet for fersk norsk laks, pakket og klar på 18 timer. Det ville være visjonært! 

Helge Rong