Vår egen Leif Kåre Spartveit var gjesteskribent i Vegen og vi nr8 2005 under spalten "fra vegkanten".

Veginvesteringer i et langsiktig perspektiv

Etter mange magre år med stor ledighet i anleggsbransjen er det nå endelig høy aktivitet. Entreprenørene har ordrebøkene fulle og leverandørene selger mer maskiner og utstyr enn på lange tider. Generell høy konjunktur kombinert med et høyere investeringsnivå på jernbane- og vegsektoren enn de siste årene har ført til at mange nå roper et varsku. Nivået må ikke økes ytterligere for å unngå pris- og kostnadspress. Statens vegvesen som byggherre har tilsvarende problemer. De har hatt store problemer med å omstille seg til en verden der økte midler betyr at byråkratene nå må få ut flere anbud enn det man har vært vant med fra den kanten.

Løfter man derimot blikket litt utover egne særinteresser er det derimot ingen grunn til bekymring. Tvert i mot. Investeringsnivået i bla. vegsektoren har de siste årene vært svært lavt. Dette har medført en nedbygging av anleggsbransjen. I et langsiktig nasjonalt perspektiv bør nivået på denne bransjen gradvis øke og deretter bør den holdes på et generelt mye høyere nivå enn i dag uavhengig av konjunkturutviklingen forøvrig.

I prosessen rundt en nivåøkning vil man oppleve pris- og kostnadspress. Norge som nasjon bør tillate inflasjon i de få sektorene som bidrar til nivå heving av økonomien. Økt etterspørsel her vil kun evt. på kort sikt gi inflasjonspress. På lengre sikt vil en slik etterspørsel normalt gi økt tilbud som følge av at bl.a. anleggsbransjen vil ansette og utdanne flere og dermed øke kapasiteten. Samtidig bør Norge i mye større grad enn i dag åpne opp for internasjonal konkurranse i dette markedet. Byggingen av den nye Svinesunds broen er her et eksempel til etterfølgelse. Norge bør også åpne opp for at private aktører kan ha rollen som byggherre og anbudsutlyser slik at man reduserer de uheldige byråkratiske proppene som i dag ligger i Statens vegvesen i forhold til økte investeringsrammer.

Selv om anleggsbransjen nå er fornøyd med tingenes tilstand er det et faktum at når vi nå befinner oss i 2005 så er bevilgningene til stamvegene fremdeles nærmere 1,5 milliarder etter rammen i Nasjonal Transportplan (NTP) for årene 2002 til 2005. I Stortingets behandling av NTP for årene 2006 til 2015 ble investerings rammer for veg og jernbane økt med 1 milliard hvert år i forhold til regjeringens forslag. Det er nå viktig at disse rammene opprettholdes ved årlige bevilgninger. Ikke bare bør rammene opprettholdes, de bør økes kraftig fordi det haster å bringe Norge opp på et anstendig europeisk veg nivå.

Hele 95 pst av våre riksveger holder ikke mål til det Statens vegvesen regner som fullgod standard. Og 56 pst av stamveinettet i Norge er så elendig at det ikke engang tilfredsstiller minstekravene til en Europavei. Over 8 pst av alle kostnader til norske bedrifter skyldes transport i et langstrakt land med dårlige kommunikasjonsforhold. Dette utgjør flere titalls milliarder hvert år samt betydelige ekstra miljø utslipp på dårlige norske veier. Blant OECD-land har det norske vegnettet derfor en desidert bunnplassering. Skal Norge fremstå som en moderne nasjon kan vi ikke ha et vegnett som selv mange u-land "kjører" forbi. For at et lands økonomi skal vokse på sikt kreves det en utbygging av infrastruktur i bunn.

I et slikt perspektiv betyr inflasjonspress i anleggssektoren ingenting. De som frykter overoppheting etterfulgt av bråstopp med påfølgende masseoppsigelser skjeler til tidligere tiders erfaringer. En langsiktig politikk der man gradvis øker investeringsnivået i vegsektoren fra dagens om lag 5 milliarder til en fordobling på få år vil gi sektoren stabil vekst og Norge vil få et tilfredsstillende vegnett innen 30 til 40 år i stedet for 100 år med dagens bevilgningstakt.