De fleste investeringer i infrastruktur er samlet under samferdselsdepartementets budsjett. Budsjett forslaget for 2005 er her på 20,8 milliarder, en andel av statsbudsjettet på 3,2 pst. I 1988 var samferdselsbudsjettet på 19,9 milliarder av et samlet statsbudsjett på 247,4 milliarder, en andel på 8,2 pst. Hadde vi opprettholdt 88 - nivået i 2005 skulle budsjettet ha vært på 46,6 milliarder. Tar vi med den kommunale og fylkeskommunale andelen av samferdsel som nå, i motsetning til 1988, finansieres av Kommunal- og regionaldepartementet, skal det brukes 26 milliarder til samferdsel i 2005 - fremdeles bare litt over halvparten av 88 nivået. De fleste andre budsjett områder har i samme periode hatt kraftig vekst. Omfattende reformer innen helse, skole, justis og forsvar har slukt adskillige milliardbeløp. Hadde derfor samferdsel hatt en vekst på 20 prosent fra 88 nivået, som ikke er uvanlig i andre departement, skulle budsjettforslaget for 2005 vært på 56 milliarder.
Av de 20,8 milliardene til samferdsel går omlag 13 milliarder til vedlikehold og investeringer på våre veier (vi betaler inn tilsvarende 43 milliarder i avgifter på bilbruk). Av dette beløpet er igjen omlag 5 milliarder vei investeringer. Investerings beløpet har vært tilnærmet uforandret de siste årene. Investerings rammen som andel av brutto nasjonal produktet har derfor gått ned fra 0,6 pst til under 0,4 pst. Trekker man fra investeringer som rassikring, kollektivtrafikk, trafikk sikkerhetstiltak etc. og kun ser på direkte veiutbygginger er rammen omlag 3 milliarder kroner. Rapporter fra bl.a. Sintef viser at det hadde vært svært samfunnsøkonomisk lønnsomt å øke disse vei investeringene med flere milliarder pr. år.
Hvorfor satser Norge så små beløp på den eneste sektoren som har en langsiktig lønnsomhet langt utover de fleste andre budsjettposter? Kun 5 pst av vårt riksveinett i Norge holder i dag Statens Vegvesens normaler for såkalt fullgod standard. Men ikke nok med det. Hele 56 pst av stamveinettet i Norge er så dårlig at det ikke engang tilfredsstiller minstekravene til en Europavei. Ingen andre land i Vest-Europa er i nærheten av tilsvarende. På tross av en trafikkvekst på 20 pst i løpet av de siste årene, har bevilgningsnivået til bygging og vedlikehold av veier vært konstant i løpende kr. Trafikkveksten øker gapet mellom veienes standard og kravene vegnormalene stiller.
En langsiktig økonomisk vekst er avhengig av en effektiv infrastruktur. Norske bedrifter har i gjennomsnitt 50 pst høyere transportkostnader enn sine europeiske konkurrenter. Manglende vei utbygging gir dårlige konkurransefortrinn for næringslivet som igjen gir tap av arbeidsplasser og skatteinntekter. Personbiler og busser står for 87,3 % av persontransporten i Norge. Bussen utfører i dag 50 % mer kollektivtransport enn jernbanen. Stadig flere velger buss som kollektivtransport. Det er sannsynlig at god tilrettelegging for buss langs veiene kan gi stor økning i kollektivtransporten. Tilsvarende koster trafikkulykkene det norske samfunnet omlag 25 milliarder årlig. En fordobling av investeringene til bedre og sikrere veier er beregnet til å gi en halvering av de mest alvorlige ulykkene som ofte ender med dødelig utgang. Så har vi råd til å la vær?
Leif Kåre Spartveit
Kristiansand